Vigselsuro i Metodistkirken utfordrer alle trossamfunn
Personer og grupper i den norske og internasjonale Metodistkirken vil åpne for likekjønnet ekteskap. Saken kan få konsekvenser for alle norske tros- og livssynssamfunn med vigselsrett.
Metodistkirken i Norge tilhører den internasjonale Metodistkirken United Methodist Church (UMC). Denne kirkeordningen legger rammer for Metodistkirken i Norge. Riktignok er det en utvikling i UMC i retning av å åpne for likekjønnet ekteskap, men dette vil ta tid. Ved den norske metodistkirkens årskonferanse i begynnelsen av juli ble derfor en intensjonserklæring å åpne for likekjønnet ekteskap avvist som ugyldig. Hvordan kunne media likevel referere at Metodistkirken har vedtatt å åpne for likekjønnet ekteskap. Svaret ligger i en strategi som forutsetter myndighetenes medvirkning.
Ekteskapsloven
Før vi ser nærmere på strategien kan det redegjøres om reglene om vigsel. I 2007 – 2008 raste debatten i Norge om forslaget om ny og felles ekteskapslov. Stoltenberg-regjeringen og media omtalte reformen som «felles ekteskapslov» og unnlot dermed fokus på reformens reelle omfang og rekkevidde.
Det ble ikke kommunisert at den 15 år gamle partnerskapsloven allerede sikret alle ekteskapets rettsvirkninger. De reelle rettsvirkningene ved reformen i 2008 lå i adopsjonsloven, bioteknologiloven og barneloven. Barnets rett til mor og far ble endret. Barnekonvensjonens grunnlag er at biologiske foreldre er juridiske foreldre. Dette ble omdefinert ved lovendringene i 2008. Ekteskapsloven ble åpnet for ekteskap mellom to av samme kjønn og den tidligere partnerskapsloven ble avviklet.
Den norske kirke
Da denne reformen ble vedtatt av Stortinget i 2008 så hadde Den norske kirke ennå ikke åpnet for likekjønnet ekteskap. I kirkerettslig forstand betyr dette at det ikke var vedtatt noen liturgi for å inngå ekteskap mellom to personer av samme kjønn. For å unngå at enkelte prester skulle iverksette sin egen private kirkerett vedtok Stortinget i den nye ekteskapslovens § 16 at «Et ekteskap er ugyldig dersom prest i Den norske kirke ikke har fulgt liturgi fastsatt av Kirkemøtet». Med denne bestemmelsen kunne ikke den enkelte prest på egen hånd innføre ekteskap mellom personer av samme kjønn. I så fall ville ekteskapet være ugyldig fordi det ikke var fulgt en godkjent og vedtatt liturgi.
Vigselsrett
Bestemmelsen i § 16 omtalte kun Den norske kirke, men det var uten tvil at bestemmelsen skulle tolkes på samme måte for andre tros- og livssynssamfunn. Vigslere også i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirken måtte følge den godkjente vigselsordningen for tros- eller livssynssamfunnet.
Tros- og livssynssamfunn som er registrert hos Statsforvalteren kan søke Barne,- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) om godkjennelse av vigselsritual. Etter at vigselsritualet er godkjent kan tros- eller livssynssamfunnet søke Statsforvalteren om å få godkjent en eller flere vigslere.
Vigselsretten trer i kraft når vigselsordningen er godkjent av Bufdir og de personlige vigslerne er godkjent av Statsforvalteren.
Personer med vigselsrett må følge den ordningen som tros- eller livssynssamfunnet har fått godkjent, ellers er ekteskapet ugyldig.
Bestemmelsen om Kirkemøtets godkjennelse av liturgi ble tatt ut av ekteskapsloven etter at Kirkemøtet i Den norske kirke i 2017 vedtok å åpne for likekjønnet ekteskap. Premisset om at vigslere ikke kan gå utenfor den vigselsordningen som er godkjent for det tros- eller livssynssamfunnet som vigselsretten er knyttet til ligger likevel fast.
Ekteskapsloven § 12 presiserer dette ved formuleringen: «Kongen har godkjent formen for inngåelse av ekteskap».
Dette ble også presisert da Verdialliansen i 2021 kontaktet myndighetene for å avklare om personlige vigslere kan praktisere vigselsretten ut over sitt eget tros- og livssynssamfunns tros- og verdigrunnlag.
Barne- og familiedepartementet svarte slik i august 2021:
«Personer som i medhold av trossamfunnsloven er tildelt vigselsrett, kan vie to av samme kjønn dersom trossamfunnet har fått godkjent et vigselsritual av Bufdir som omfatter to av samme kjønn. Prester i Den norske kirke, kan foreta slik vigsel dersom den kirkelige liturgien (som må være godkjent) åpner for likekjønnet ekteskap.
Ekteskap inngås ved at brudefolkene møter for en vigsler, jf. ekteskapsloven § 11. Av ekteskapsloven § 16 første ledd, følger at et ekteskap ikke er inngått dersom bestemmelsene i § 11 jf. § 12 ikke er fulgt. Det vil blant annet innebære at dersom ekteskap er inngått uten at vigselen har skjedd i tråd med godkjent form for inngåelse av ekteskap, vil ekteskapet ikke være gyldig.»
Metodistkirken
Vigslere i Metodistkirken kan altså ikke iverksette vigsel av par av samme kjønn før kirken selv har vedtatt og sendt søknad og fått godkjent en ny vigselsordning som åpner for dette. Noe slikt vedtak foreligger ikke. Årskonferansen la til grunn at en erklæring som åpnet for likekjønnet ekteskap er ugyldig. I et annet vedtak samlet Årskonferansen seg om følgende:
«Årskonferansen bekrefter at det er prester og diakoner som har vigselsrett med bakgrunn i ordinasjonsløftet, kirkeordningen og norsk lov, at det er disse som foretar vurderinger av hvem de ønsker å vie og har tillit til at denne retten utøves på en ansvarlig måte, i overensstemmelse med egen samvittighet og med godt pastoralt skjønn.»
I dette vedtaket vises det helt korrekt til at de som er tildelt vigselsrett i Metodistkirken har dette med bakgrunn i kirkeordningen. Det foreligger altså ikke noe gyldig vedtak i kirkeordningen om å åpne for likekjønnet ekteskap. Hvordan er kan da media referere fra Årskonferansen at Metodistkirken åpner for likekjønnet ekteskap? Forklaringen er en strategi der Metodistkirken synes å frasi seg ansvar for egne forhold, og overlater til staten å gjennomføre den største reformen i Metodistkirkens historie.
Metodistkirkens nåværende vigselsliturgi ble godkjent av Justisdepartementet i august 1970. Denne liturgien har alternative tekstvalg. Disse har gjennomgått noe redigering i retning av mer kjønnsnøytrale tekster med formål at disse også skal kunne anvendes ved inngåelse av ekteskap for personer av samme kjønn. Denne redigerte og nye liturgien ble sendt til Bufdir to dager før Årskonferansen åpnet.
Det fremgår ikke av søknaden til Bufdir at den nye liturgiens formål er å åpne for ekteskap mellom to personer av samme kjønn. Det fremgår heller ikke av sakspapirene eller referater fra Årskonferansen at søknaden om ny liturgi er behandlet eller stemt over.
Hadde liturgien blitt lagt frem for Årskonferansen med åpenhet om dens reelle formål så er det naturlig å anta at den ville blitt avvist som ugyldig, jf at en erklæring om akkurat dette temaet ble avvist som ugyldig. Hvordan kan Metodistkirken søke om godkjennelse av en liturgi som skal fremme et formål som Årskonferansen har fastslått at er ugyldig?
Det fremgår ikke av søknaden til Bufdir hvilke organer i Metodistkirken som har behandlet og vedtatt den nye liturgien. Det fremgår heller ikke av søknaden hva som er liturgiens reelle formål.
Strategien for å endre Metodistkirkens vigselspraksis uten at noe formelt organ i trossamfunnet så lantt vi kan se har vedtatt dette, avtegner følgende strategi: 1) At det søkes Bufdir om godkjennelse av en ny liturgi uten at den nye liturgiens reelle formål er uttrykkelig presisert og vedtatt av søkeren og 2) At prester og diakoner med vigselsrett i Metodistkirken tillegges et personlig handlingsrom til å forvalte vigselsrett i konflikt med Metodistkirkens uttrykte og vedtatte lære og korrekt godkjente liturgi.
Strategien forutsetter både at Bufdir godkjenner den nye liturgien, uten at grunnlaget for dette er tilstede, og at prester og diakoner kan praktisere tildelt vigselsrett svært fleksibelt i forhold til de rammene som loven forutsetter. Uttalelser i media som «Prester kan vie hvem de vil» og «Prestar og diakonar sjølv avgjer kven dei vil vie», avdekker en tvilsom forståelse av vigselsretten.
Konsekvenser
Hva har utenforstående med Metodistkirkens indre anliggender å gjøre? Svaret er enkelt. Det som skjer i Metodistkirken fremstår som forsøk på å omgå ekteskapsloven og trossamfunnsloven. De som vil åpne for likekjønnet ekteskap i Metodistkirken synes å anta at de har funnet smutthull i lovverket som gjør det mulig å gjennomføre dyptgripende endringer i eget trossamfunn uten lovlige vedtak.
For at strategien skal lykkes må Bufdir godkjenne den nye kjønnsnøytrale liturgien. Det kan Bufdir bare gjøre dersom de ikke krever at søknaden kan dokumentere forankring i kompetent organ (organ som har rett til å fatte vedtak) internt i Metodistkirken i Norge. Videre må Statsforvalteren akseptere den forståelsen av vigslernes personlige fristilling som strategien forutsetter.
Forsøket på å endre Metodistkirkens vigselspraksis kan derfor bare lykkes dersom myndighetene, dvs Bufdir og Statsforvalteren, har et løst og fleksibelt forhold til eget regelverk og støtter strategien som utspiller seg. Hvis dette likevel lykkes så utfordres tros- og livssynssamfunnenes selvstyre. Personer med vigselsrett som ikke får gjennomslag i trossamfunnenes lovlige og vedtatte prosesser vil kunne drive gjennom sin agenda med støtte fra myndighetenes manglende etterlevelse av eget regelverk.
Lederskapet i tros- og livssynssamfunn vil kunne snu ryggen til krevende og konfliktfylte temaer, og heller velge å se gjennom fingrene med hvordan uryddige prosesser endrer teologi, verdigrunnlag og formelle rammer for eget trossamfunn. Slik kan de forsøke å fremstå uten ansvar for en utvikling deres egen unnfallenhet likevel tilrettela for. Fotfolket i norsk frikirkelighet overkjøres uten at de forstår hva som skjer, mens staten og eget lederskap endrer trossamfunnet i strid med grasrota.
Dersom norske myndigheter v/ Bufdir og Statsforvalterne på denne måten gjør seg til part i tros- og livssynsamfunnenes indre forhold så vil det svekke trosfriheten i Norge.
Om ekteskapet
For ordens skyld legges det til noen kommentarer om betydningen av å anerkjenne ekteskapet mellom én mann og én kvinne som norm også for reproduksjon, for barnets rett til biologisk mor og far som juridiske foreldre, og for forståelsen av kjønn. Når dette fravikes så fravikes også språket og lovgivningen, og dermed også menneskerettighetene til de som har ekteskapet mellom mann og kvinne som norm. Endringene krever å normere og definere lovgivning, helsetjeneste, offentlig forvaltning og verdigrunnlaget i alle samfunnets sektorer. Etterhvert utfordres demokratiet og rettssikkerheten.
Denne artikkelen er derfor ikke et angrep på rettighetene til par av samme kjønn til en juridisk ramme for sitt forhold, men et forsvar av at denne rammen ikke kan kreve å være tilsvarende ekteskapet mellom én mann og én kvinne.
For mer informasjon anbefales:
Guide on Article 12: Veiledning fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen, august 2022
Verdialliansen: Notat fra 2018 om felles ekteskapslov, omfang og konsekvenser
Verdialliansens brev til Bufdir og Statsforvalterne i Oslo og Viken og Agder kan du lese her: