Medias fleksible holdning til presseetikken

NRK har i dag trukket tilbake en produksjon. Begrunnelsen viser til faktiske feilvurderinger, men etterlater spørsmål om hvorfor ikke tilsvarende prinsipielle, presseetiske vurderinger anvendes objektivt også i andre forhold.

Vi har ikke sett den produksjonen som NRK i dag har trukket fra videre publisering. Denne kommentaren tar derfor ikke stilling til den aktuelle produksjonen. Vi noterer likevel at kringkastingssjefen uttaler følgende til dagens vedtak:

I denne serien utelater vi relevante opplysninger i saken. Det burde vi ikke gjort. Vi har gitt publikum et ufullstendig bilde, og valgt bort andre historier som er like viktige (sitat referert av Journalisten).

I produksjonen som i dag er varig trukket fra publisering er de relevante forholdene som NRK tar selvkritikk på ikke å ha gitt opplysning om, en dom fra 1991. Dette gir grunn å reflektere over andre saker hvor relevant informasjon systematisk unndras medias dekning av saksforhold.

Her følger et par eksempler:

EKSEMPEL: MANGLENDE INFORMASJON OM AGENDA

Vi har til dags dato ikke registrert at noen redaksjon har levert en selvstendig dekning av hvilke reformer og politiske krav om samfunnsendring som er vedtatt av nettverket av LHBT-organisasjoner i Norge og internasjonalt.

Det er utenkelig at media ikke skulle referere til de politiske partienes standpunkter, men på dette området er henvisningene til politisk agenda fraværende, selv om aktørene selv har en prisverdig åpenhet på egne nettsider om både plattform, arbeidsprogram og strategier for å vinne fremgang for egne formål.

I en panelsamtale ved Norsk Redaktørforenings høstmøte i november 2022, uttalte en av redaktørene i panelet at «det er ganske ytterliggående krefter som oppfatter programmet til FRI som kontroversielt«, og avisen Nordlys trakk i juni 2022 inn «amerikanske kristenfundamentalistiske miljøer» og «de mørkeste nynazistiske miljøer på nettet» i en kommentar om «anti-Pride ideer».

Slike karakteristikker og konspirasjonsteorier florerer i redaktørstyrte medier, ikke bare i kommentarfelt og innsendte debattinnlegg, men også tekster signert medienes egne leder- og kommentarskribenter, uten at noen av de samme mediene til dags dato har publisert faktisk informasjon.

Verdialliansen skrev brev i mai i år til Redaktørforeningen om dette, og mener selv at vi holdt en nøktern og faktaforankret form. Brevet er ikke besvart.

EKSEMPEL: VG OG FOLKEVALGTE I ALLIANSE

Høsten 2019 behandlet Stortinget de to representantforslagene 166 S (2018-2019) og 174 S (2018-2019) . Hvert av forslagene besto av 10 enkeltforslag, til sammen 20 forslag om radikale samfunnsendringer.

Verdialliansen leverte en omfattende høringsuttalelse til forslagene. Begge representantforslagene hadde enkeltforslag som krevet forbud mot «konverteringsterapi», eller «konversjonsterapi» som var begrepet MDG benyttet i sitt forslag.

Stortingets behandling av representantforslagene var åpenbart koordinert med VGs publisering av videoproduksjonen «Homoterapi». Utover VGs fremstilling av temaet forelå det ingen definisjon av hva «konverteringsterapi» er, ingen avklaring eller definisjon av det påståtte problemets omfang og når, hvor og av hvem dette utøves i Norge. VG unnlot å informere om at representantforslagene sidestilte «kjønnsidentitet» med seksuell orientering, og hvilke konsekvenser dette kunne ha.

Dokumentarens siste episode, nr. 7, «Lovens apostler», oppsummerte dokumentarprosjektet ved at VG inviterte Familie- og kulturkomiteens medlemmer til et møte i Stortinget. Da komiteens medlemmer ankom møtet var VG allerede etablert i rommet, og mottok komiteens medlemmer som om VG var vertskap. Møtet ble avsluttet med at VG inviterte komiteen til å stemme over forslaget, hvorpå håndsopprekning i komiteen avdekket at forslaget om forbud samlet flertall fra alle fraksjoner, bortsett fra KrF.

Her er kopi av epostutveksling med VG i november 2019 (navn er tatt ut), med spørsmål om hvorfor dokumentaren unnlot å informere om at forslagene i Stortinget også omfattet «kjønnsidentiet»:

6 NOVEMBER 2019: EPOST TIL VG:

VG V/ ANS.REDAKTØR
Hei!
Jeg viser til
– VGs produksjon «Homoterapi»
– VGs dekning av høringen i Stortinget i dag vedr forslagene 166 S
og 174 S
– VGs deltagelse i NRK debatten i kveld kl 2100
Hvilken funksjon har redaktørplakaten og Vær Varsom plakaten evt
hatt
i denne saken?
Beste hilsen

6 NOVEMBER 2019: VG SVARER ETTER PURRING:

Hei,

Videresender denne til redaktør for VGTV.

8. NOVEMBER 2019 SVARER REDAKTØR VGTV ETTER PURRING:

Den 2019-11-18 09:59, skrev:

Hei ,

Takk for at du henvender deg til oss om innhold vi lager, enten det er
med synspunkter eller spørsmål. Til dine spørsmål om VGTVs
dokumentarserie «Homoterapi»:

Dette er ikke en vanlig nyhetsjournalistisk sak på VG, men et
dokumentarprogram splittet opp i episoder – med en programleder. I
dette tilfellet med en meningsbærende programlederprofil.

Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten ligger til grunn for den
journalistiske jobbingen med serien. De etiske kravene er de samme,
selv om dette er et annet produkt. Kravene til håndtering av kilder,
dokumentasjon og kvalitetssikring har vært fulgt på vanlig måte –
og har vært praktisert strengt. I denne saken har det vært svært
mange avveininger underveis.

Siden dette er en TV-dokumentar, hvor vi åpent redegjør for
programlederens ståsted, er det ikke noe krav til nøytralitet fra
programlederens side. For VG, som tradisjonelt har jobbet med tekst,
er dette en ny sjanger. Det er første gang vi gjør det. Men NRK og
andre store og anerkjente internasjonale TV-hus – og Netflix og
strømme-tjenestene – har gjort dette lenge.

Med satsingen på video, er VG i ferd med også bli et digitalt
TV-hus. Det utvider innholdsproduksjonen vår, hvor vi kan tilby
brukerne en mye større variasjon av produkter enn vi tradisjonelt har
gjort. «Homoterapi» er et eksempel på det.

Håper dette ga svar på spørsmålene dine. Ha en god dag.

Redaktør VGTV

18 NOVEMBER 2019: OPPFØLGENDE EPOST TIL VG:

18. nov. 2019 kl. 11:01

Hei igjen, og takk for svar!

Jeg har ikke problem med meningsbærende programleder, synes tvert imot det er frigjørende.

Jeg mener likeveL det er svakheter, også med de forutsetningene du beskriver:

1: Meningsbærende profil er OK, men hvor går grensen mot å være aktør i konkret politisk prosess?

2: Dere opplyser at Homoterapi er lov i Norge, men gir ingen informasjon om de hjemlene som allerede foreligger i likestillings- og diskrimineringsloven, menneskerettsloven og straffeloven, som kanskje kan regulere flere av de forholdene som tas opp.

3: Dere viser til trosfriheten flere ganger, mer som et generelt tema, uten trosfrihetens hjemler, som bl.a. er i menneskerettighetskonvensjonen. Art. 9 gir også menneskerettsvern for anledning til å skifte religion eller overbevisning.

4: Det er foreslått forbud mot konverteringsterapi / konversjonsterapi, men VG benytter begrepet Homoterapi. Hvorfor har dere gjort en slik avgrensing, uten å informere om forslagenes reelle omfang?

SVT har i løpet av året sendt 2 produksjoner vedr behandling ved kjønnsdysfori, den siste i oktober:

Hvorfor har ikke VG tatt med i sin dekning av forslagene i Stortinget, at de også omfatter problemene med kjønnsidentitet? Mener VG at også Rikshospitalets spesialenhet, barne- og ungdomspsykiatrien og foreldre som holder igjen for irreversibel behandling, har en tilnærming som bør forbys?

mvh

18 NOVEMBER 2019: NYTT SVAR FRA VG:

Hei igjen,

Her var det mange spørsmål. 

1. Jeg er enig at det er en vanskelig grensegang. Vi er tydelig på at programlederen ikke er nøytral, at han går inn i dette med en agenda. Dette mener vi (programlederen) kan gjøre, fordi det er et verditungt spørsmål – der han samtidig har en personlig utgangspunkt (første episode starter med det, og siste episode avsluttes med det). Samtidig er det en fin balansegang å ikke bli en aktør i den politiske oppfølgingen av forslaget som ligger i Stortinget. Det er der grensen går. Hans rolle i debatten må ta utgangspunkt i dokumentar-serien. 

2. Vi kan ikke problematisere alle detaljer i en dokumentarserie. Vi har forholdt oss til at det foreligger et forslag om forbud i Stortinget. Jeg kan ikke se at våre historier per i dag er favnet av lovmessige hjemler som gjør det forbudt. Det fikk vi heller ikke inntrykk av at stortingskomiteens medlemmer mente, uavhengig av parti. Jeg sikter da ikke til voldsepisoden som (en av de intervjuede) forteller om.

3. Samme svar som ovenfor. Religions- og trosfriheten er begrunnelsen som kritikerne av et forbud henviser til, selv om de mener homoterapi er feil.

4. Jeg tenker at dette er semantikk. Homoterapi er et mer presist navn på den problematikken vi valgte å belyse i serien.

Vet ikke om du er fornøyd med svarene, men det er i alle fall slik vi har tenkt – og tenker.

Ha en fin kveld.

19 NOVEMBER 2019: NYTT SVAR TIL VG, SOM IKKE SVARTE PÅ DETTE, SOM ER SISTE EPOST I DIALOGEN, :

Hei igjen, og takk for at du svarer

Pkt 1 – 3 kan ligge, men pkt. 4 handler ikke om semantikk.

Dette har større rekkevidde enn du antyder.

Forslag: Still forslagsstillerne og flertallet følgende to spørsmål:

1: Omfatter forslaget som nå skal utredes kjønnsidentitet og transseksualitet?: JA / NEI

2: Hvis JA: Er da helsetjenestens utredning og behandling omfattet av forslaget?: JA / NEI

Hvis JA, så måtte dere selvsagt rette samme søkelys på den NBTK (i 2019 hadde enheten et annet navn, forkortet NBTS), barne- og ungdomspsykiatrien, helsestasjoner og foreldre som reserverer seg mot irreversibel behandling, som dere har gjort mot (navnet på kristne talspersoner).

Hvorfor har dere ikke gjort det?

Lar det bli med dette fra min side, og takker igjen for at du tok tid😊

Ha en fin ettermiddag!

POENGET

Poenget er medias fleksible anvendelse av presseetikken.

NRK tok selvkritikk i dag, og erkjente at relevant informasjon var utelatt fra programmet som er trukket.

Hvorfor utelates relevant informasjon systematisk ved dekning av tema og saker der åpenbart relevant informasjon kanskje ville gjort de enkle konklusjonene mer krevende?

Problemet er at et slikt prinsipielt grunnlag ikke anvendes systematisk og gjennomgående, men fleksibelt og situasjonsbetinget. Stemninger og fortellergrep overstyrer presseetikken, og utelater faktum som ikke passer til fortellingen. Det er dessverre inntrykket.

Del